Feil, frykt, fall og frelse

Vi får innsikt i saksgangen, men først og fremst kommer vi tett på kollegaen vår i beskrivelsen av den enorme angsten, den sterke kroppslige smerten, den overveldende skamfølelsen og opplevelsen av å være den utstøtte. Vår kollega ble ikke sanksjonert av Statsforvalteren, men har for lengst felt den aller strengeste dommen over seg selv. Hun er i langsom rehabilitering, men vet ikke hvor det ender. Hun vet bare at hun aldri selv vil kaste den første sten.

Utposten vil først og fremst takke for at vi får trykke denne erfaringen. Det er hjertebank, svette, kvalme, munntørrhet, årvåkenhet, blod og tårer i alle setninger. Ingen kan skrive en slik historie uten å ha kjent nettopp denne smertefulle erfaringen. Jeg erindrer å ha lest en beskrivelse av hvordan feilen setter seg i kroppen for noen år tilbake (1). I teksten vi nå trykker er det som om forfatterens «selv» går i oppløsning foran oss mens vi flytter blikket nedover tekstlinjene. Vi forstår til slutt godt at hun virkelig lurer; kan jeg leve videre etter at det har gått sånn? Mitt blikk vendte seg så innover. Kan jeg og vi alle ha den jobben vi har, når slike ting kan skje?

Fastleger tar en rekke beslutninger hver dag på både tykt og tynt grunnlag. Det er en forutsetning at vi klarer det. Intervjuobjektet vårt i dette nummeret, professor Odd Martin Vallersnes, formulerer at det er vårt lodd som leger, usikkerheten ligger i sakens natur i vårt arbeid. Vi må ta beslutninger, og det å ikke gjøre noe er også å gjøre noe. Så går jo det meste bra. De fleste beslutningene er små, det har ikke så mye å si om vi gjør det sånn eller sånn. Om ikke resultatet blir optimalt, så blir det ikke fatalt. Vi kjenner folk og er gode til å legge merke til mønsterbrudd. Vi ser når Line Danser plutselig er ute av balanse. Vi hører hovslag og vet at hestene er her. Det er innimellom en sebra, men oftest er det ikke avgjørende at vi skjønner det med en gang. Kanskje kommer beitedyret tilbake, for det gikk ikke som estimert, og da ser vi at det ikke var en hest, men en sebra. Det går stort sett bra.

Så er det den dagen sebraen er der og må ha hjelp der og da, livet er i spill, men han har tatt på seg et hestekostyme, så vi ser ikke stripene. Det skjedde med den anonyme forfatteren, det kan skje deg og det kan skje meg. Det skjedde meg. Det er snart tjue år sida, men sitter i meg. Jeg ble Legen fra Helvete (2). Mange av oss er heldigvis omsluttet av velmenende kolleger, venner og familie. Smerten lar seg, som vår anonyme forfatter skildrer så godt, likevel ikke stagge. Trøsten vi får og som er gitt i beste mening, kan skape aggresjon og en opplevelse av å være enda mer alene. Jeg var heldig og møtte en god kollega som så meg og bekreftet meg. Jeg tror det er det vi trenger når det virkelig røyner på. På 1350 norske legekontorer og jeg aner ikke hvor mange legevakter, står vi fastleger og vårt helsepersonell i frontlinjen hver dag. Alle vet at det er akkurat i denne posisjonen folk blir skadet. Vi må ha et blikk rundt oss på våre medsoldater og bekrefte for den sårede, falne kollegaen at det gjør forferdelig vondt å bli rammet. Det er antakelig det viktigste HMS-tiltaket vi kan innføre. It hurts to get hurt. Bare det først. Det ble min frelse – fra meg selv. Jeg ble frisk. Jeg håper vår anonyme kollega gjennom å dele teksten kan få kjenne på noe av det samme.